|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
 - Hele Tendens-gjengen ved Ingapirca-ruinene, restene etter inka-rikets storhetstid i Sør-Amerika. Foto: Anne HaugestadReisebrev fra Ecuador: Hola amigos!2003-01-06 Ecuador er kontrastenes land: digre amerikansk-aktige kjøpesentre, mye finere enn et gjennomsnittlig norsk kjøpesenter, ligger nesten side om side med endeløse slumområder. Folk flest er fattige, men hadde rikdommen i landet vært jevnt fordelt ville de levd som vi gjør i Norge. Vi er tilbake etter to uker på Tendens-tur i Ecuador. Og vi, det er Ellen, Cathrine, Ellen Jorunn, Ole Magnus, Hildegunn, og meg, Marianne. Ledet an av reiseleder Siri og Asbjørn. Supre reisekamerater!
Etter en laaaang flytur (og fire flymåltider) landet vi i hovedstaden Quito. Den ligger 2800 meter over havet, høyere enn Galdhøpiggen altså! Jeg skal si vi merket det godt hver gang vi måtte opp en trapp, og det var ganske ofte, for vi bodde i tredje etasje. Vi pustet og peste på vei mot toppen. I La Colmena, en ganske fattig bydel i Quito, ligger menigheten som driver skoleprosjektet Tendens støtter. Det er en fantastisk menighet og vi fikk bli kjent med mange av ungdommene der, blant annet Maribel. Veldig få i Ecuador kan engelsk og spansken vår var mildt sagt mangelfull (bortsett fra Hildegunns), så heldigvis hadde vi noen gode tolker. Misjonærene Reidun og Tarcisio og sønnen Pablo oversatte og guidet oss, eneste problemet var at pommes frites ble til popcorn da vi bestilte middag. Stekt kjøtt og popcorn er en noe uvanlig middag, selv i Ecuador. Ungene i Ecuador er utrolig søte! Vi var så heldige at vi fikk besøke skoler og være med i klasserommene. Elevene hadde ikke hørt mye om Norge, men vi fortalte at det ligger ikke langt fra Nordpolen, og at vi har det veldig kaldt om vinteren. Etterpå lærte vi dem «Hode, skulder, kne og tå», på norsk. Det ble en slager... I disse klassene gikk også noen av barna som får støtte av skoleprosjektet. For å drive litt reklame: Det er et veldig bra prosjekt, folkens! Vi har sett at pengene kommer frem. Lenger sør i Ecuador, og enda høyere i Andesfjellene enn Quito, ligger Cañar. Det er tradisjonelt indianerområde. Festmaten til indianerne er marsvin, og det fikk vi smake. Siden vi var turister fikk vi dem ikke helstekte med hode og labber, slik det er vanlig å servere dem, men oppdelt i biter. Det smakte ikke så ille, så nå bærer det vel snart til dyrebutikken... Cañar er et område med mange norske misjonærer, de driver sammen med lokalbefolkningen blant annet en fødeklinikk og en radio. Radio Ingapirca var den første radioen som begynte å sende programmer på indianernes eget språk. Jungelturen var ett av høydepunktene. Der møtte vi både tarantellaer og kakerlakker (farlig nær sengen, syntes Cathrine da hun fant dem på nattbordet i bambushytta, kakerlakkene altså), men til Hildegunn og Ellens store skuffelse, ingen anakonda. Om kvelden ble vi tatt med på nattur på elva, med motoren avslått drev vi nedover i stillhet og nøt synet av stjernehimmelen over Amazonas. Vi fikk også sjansen til å prøve ekte blåserør og smake på sitronmaur, særlig Hildegunn likte dem godt, faktisk så godt at da vi var tilbake i Quito prøvde hun å smake på en maur av det vanlige slaget som krøp over bordet. Men den smakte visst bare bittert. Til slutt: En Tendens-tur er virkelig å anbefale, det er absolutt verdt prisen! Neste år er det Tendens-tur til et nytt land, så begynn å spare nå! Viola Marianne Kirkeby
© 1997-2011 Kommunion as |
|
   |
||||||||||||||||||||||||||||||||||
