Forsiden

Seminarer og bibeltimer
- glimt fra skjærgårds´11
Frokostkonsert
- glimt fra Skjærgårds´11
Etter 3,5 år med lite action her på Jay starter vi nå med nytt pågangsmot.
Sjekk ut denne fantastiske sangen fra Chris Tomlin :-) (lagt ut fra YouTube)
Bli med Jay på TenOase i Fredrikstad. Det blir gøy! Dette må du ikke gå glipp av.

Kristen vs Christian

- what's the differens?
2001-08-20
USA blir sett på som mulighetenes land. Alt er liksom så bra i USA?tror vi? Men hvordan er det å være kristen i USA? Er det bedre enn i Norge, eller er det verre? Og hvor store er forskjellene? Vi har vært over there og prøvd å finne det ut...
"We are pleased to know that you are a believer", var beskjeden jeg fikk fra familien jeg skulle tilbringe hele juli hos. "Takk i lige måde", tenkte jeg.

Tankene som fòr gjennom hodet mitt var svart gospel, halleluja og tjohei. Jeg var spent og nervøs på en gang. Hva hvis de var veldig strenge? Hva hvis de var det mine venner hadde klassifisert som "overkristne"? Det var med blandede følelser jeg satt meg på flyet?

- Kult! Har du også WWJD-armbånd?
Far i huset viser stolt fram sin egen arm der han har et grønt armbånd i samme serie som mitt lilla. Tenk at folk fra Norge, som er så langt vekk, kan ha det samme som vi i USA, tenkte han sikkert.

- Så du er kristen?, spør far i huset usikkert ved middagsbordet første kvelden med familien.
- Selvfølgelig er hun det! er svaret han får av sin yngste sønn. - Se da! hun har jo både kors rundt halsen og WWJD-armbånd jo!
Jeg smiler og nikker, mens jeg forteller ham at jeg er kristen. Jeg får et varmt smil tilbake.

- Vil du være med oss i kirken i morra? Mor i huset smiler til meg, og legger fort til: - Du må ikke hvis du ikke har lyst.
- Joda, selvfølgelig vil jeg det, må jo se hvordan kirken her er.

Resten av dagen raser det tusen tanker gjennom hodet mitt: Hva skal jeg ha på meg, penklær eller vanlige klær? Er det veldig annerledes fra det jeg er vant med? Hva hvis jeg må gjøre noe jeg ikke vil? Osv, osv, osv. Jeg er litt urolig når jeg legger meg den kvelden?

Neste morgen kler jeg på meg, (valget falt på vanlige klær) spiser frokost og er klar i familiens bil klokka 08.15. Gudstjenesten begynner nemlig kvart på ni. Jeg er ikke uten nerver der jeg kjører av gårde til kirken. Når vi endelig ankommer og skal gå inn i den gamle lagerbygningen som nå er kirke, må vi ta på oss navnelapper. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg adlyder lydig ordre. Før gudstjenesten har begynt har jeg sikkert hilst på minst ti stykker. Alle må møte Ane fra Norge, og alle som en tar de meg i hånda, smiler og sier at det var veldig nice to meet you.

Men så skal gudstjenesten begynne. Foran menigheten står lovsangsteamet, fire-fem helt vanlige voksne mennesker, akkompagnert av elgitar, bass, trommer og keyboard. Ikke noe kirkeorgel her i gården nei! Bandet fyrer opp den første sangen, og hele menigheten er med og synger. Sangen er ikke som noen norsk kirkesalme, den er mye mer frisk og ungdommelig, men allikevel uten å bli for "voldsom". Sangene fortsetter i cirka 20 minutter, og folk synger og klapper, mens noen løfter hendene i været. Allikevel blir jeg ikke urolig sånn som jeg blir når jeg ser det på TV. Det er liksom ikke så intenst og voldsomt her, det virker helt naturlig.

Etter sangene er det tid for at pastoren skal preke. Det viser seg at han er en helt vanlig mann, uten noen prestekjole eller høytidelig prat. Han preker lenge og vel, men du blir allikevel ikke lei av å høre på han, fordi han hele tiden snakker om noe som er aktuelt for oss, ikke noe som svever høyt over hodene våre. Dessuten forteller han om episoder fra sitt eget og andres liv, i tillegg til at han liver opp prekenen sin med en del humoristiske poeng. Det er godt å høre en fullstappet kirke le, det er det ikke ofte jeg opplever hjemme i Norge.

Etter at jeg kom hjem den dagen følte jeg meg mye bedre. Kirken var alt annet enn skummelt. Den var mer åpen og gjestfri enn det vi er vant med. Jeg må innrømme at jeg likte den bedre enn den kirken jeg går i hjemme.

- De spurte meg om jeg ville i kirken, forteller venninna mi meg noen dager etterpå. Familien hennes, som er jøder, lurte på om hun ville i kirken, for da kunne hun gå sammen med en familie de kjente. Selv var de jo jøder, så de gikk jo ikke i kirken, men hvis hun ville så kunne de ordne det. Jeg tenkte mitt om at hvis det hadde vært i Norge, så hadde nok ikke en "offisielt" kristen familie spurt om det en gang. Det virker som om kristendommen er mer akseptert i USA, og mer vanlig. Alle går til kirken, så sant de ikke er jøder eller noe annet da?

- Og etter at ungen var døpt, ropte de ut: Halleluja! Han er nå kommet til Jesus! og var helt med. En av de jeg reiser sammen med forteller meg om sitt møte med amerikansk kristendom. Jeg bare smiler og nikker, mens jeg tenker at det er jo forskjell på folk her også selvfølgelig. Men mitt møte med den amerikanske kristendommen var, i motsetning til hennes, et møte med en helt ekte, naturlig og inkluderende kristendom, fri for høytideligheter. Det hadde ikke gjort noe å få litt av den til Norge?

Det var ikke som jeg trodde. Jeg har alltid hørt at i USA er det veldig høy hallelujafaktor, men jeg merket ingenting til det. De ryktene må være satt ut av noen som er misunnelige på hvordan de har det over there. For det var rimelig store forskjeller på norske og amerikanske kirker. Og jeg må innrømme at hvis jeg kunne velge?så måtte jeg nok tenkt meg om mer enn to ganger?
Rangér:

© 1997-2011 Kommunion as
Jay.no og Kristen.no er varemerker for Kommunion as
Alle artikkel og bilder er gjengitt med tillatelse fra de respektive opphavsmenn. Gjengivelse tillatt kun etter forespørsel. For mer informasjon om copyright, se "om oss ".
Alle Bibeltekster er © copyright Det norske Bibelselskap 1978/85/2005 med mindre annet er oppgitt.
Redaktør: Susanne Bjorvand Ansvarlig redaktør: Anders Torvill Bjorvand
Webutvikling: Kommunion as

Powered by Cornerstone