|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
![]() Barn2005-12-17 Hvordan virker min levemåte på de rundt meg som ikke er kristne? Ser de bare en person som skal gjøre alt så bra og perfekt? Pappa
Jeg satt og tenkte litt her for meg selv en dag. Hva var det som gjorde at jeg fant tilbake til Gud i fjor høst, da jeg ba min til da mest ærlige bønn? Jo, det var en visshet om en Gud som gir trygghet; en Gud som er full av kjærlighet. Og ikke minst: nåde. Håpet om at Han kunne hjelpe meg opp og ut av all elendigheten, akkurat som verdens beste pappa! Og det er det jeg vil han skal være: Pappa`n min som er med meg i glede, sorg, sinne og frustrasjon. En som jeg kan prate med. Ikke en fyr som er så stor og mektig at jeg ikke helt vet hvem han er, og hva jeg skal si. Jordnær Jeg tror det er viktig å ha slike stunder med seg selv av og til. Tenke over forholdet til Gud. Hvordan virker min levemåte på de rundt meg som ikke er kristne? Ser de at jeg har en trygghet og godhet som styrker meg i hverdagen? Eller ser de bare en person som skal gjøre alt så bra og perfekt, - som lever "helt oppi skyene"? Vi må huske at selv om vi er så heldige å få være barna til verdens beste pappa, så er vi fremdeles skapt til å være mennesker. God nok? Det å være kristen trenger ikke gjøre oss til noen andre enn oss selv. Hvor mange er det ikke som har opplevd en gang, rett etter at man har blitt kristen, å stå under lovsang og føle seg som et null?! Jeg har vært i den situasjonen. Hatt tanker som sier meg at jeg ikke er bra nok. Ønsket de kristne ungdommene rundt meg å formidle at jeg ikke var god nok for Gud? Selvfølgelig ikke! Alle dager Det er ikke sikkert Gud hører oss bedre når vi er høylydte, lukker øynene, løfter hendene, gråter, rister og roper ut under lovsang. Jeg tror Gud ønsker at vi skal være mennesker, akkurat slik Han har skapt oss. Vi trenger ikke gjøre alt så overdrevent bra i det ytre. Men la oss leve i troen på pappa`n vår i himmelen. Vite at Han er med oss, - alle dager! Barn Det står noe i bibelen om å bli som barn igjen. Jeg satte meg ned med en andaktsbok jeg hadde som liten, her for noen dager siden. Ordene var så enkle! Budskapet kunne alle forstå! Vi må bli som barn igjen. Barn som kan ligge trygt i armene på en god og kjærlig far. Matt 18,1-5: Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»
© 1997-2011 Kommunion as |
|