Forsiden

Seminarer og bibeltimer
- glimt fra skjærgårds´11
Frokostkonsert
- glimt fra Skjærgårds´11
Etter 3,5 år med lite action her på Jay starter vi nå med nytt pågangsmot.
Sjekk ut denne fantastiske sangen fra Chris Tomlin :-) (lagt ut fra YouTube)
Bli med Jay på TenOase i Fredrikstad. Det blir gøy! Dette må du ikke gå glipp av.

Vet du hvorfor gleden er i meg...?

Tveitereid, Knut
1999-09-01
I påvente av at Himmelriket en dag skal komme, med en Jesus i full skrud, til lyden av heftige basuner, i tidens fylde, som en tyv om natten en ikke venter, da alle nedbøyde skal få sin rett og alle sørgende den evige glede, toer jeg mine hender og gleder meg over at Himmelriket allerede er her. Akkurat her. Akkurat nå. For jeg har Jesus Kristus.
Hvis et legeme - for eksempel en meterstav - skytes ut i stor hastighet, vil den under hele flukten og etter landingen hele tiden være 1 meter lang. Selvfølgelig. Den skytes ut på nytt, nå i litt større hastighet. Samme resultat. Meterstaven er fortsatt en meter. Men en gang til. Og enda en gang. Stadig med større hastighet...

Når meterstaven når en hastighet opp imot lysets egen hastighet - begynner ting å skje. I alle fall var dette noe av det Albert Einstein postulerte i sin relativitetsteori. Meterstaven begynner, sakte men sikkert å strekke seg. Bli lenger. Og jo nærmere meterstaven kommer lysets hastighet, jo lenger blir den.

Og når, sier Einstein, denne oppnår lysets egen hastighet, er meterstaven blitt uendelig lang!?! Jeg gjentar: Uendelig lang. Hvis denne meterstaven så hadde fått påmontert en klokke, ville klokka gått saktere og saktere inntil den ved lysets hastighet hadde stoppet. Bang.

Massen i meterstaven har på dette tidspunktet fått uendelig utbredelse og den relative tiden ombord på meterstaven har opphørt. I kristen terminologi kaller man denne uendeligheten "en evighet" . Tiden har stoppet, rommets begrensninger har opphørt.

Ingen meterstav kan noen gang oppnå lysets hastighet. Det nødvendige forsøket for å bevise Einstein sin relativitetsteori kan derfor aldri gjennomføres. Men det er veldig interessant at en av menneskehetens klareste hjerner fremsetter en slik hypotese.

Særlig når en vet at Gud sier om seg selv at Han er lys, Himmelen - lysets rike, Jesus - verdens lys, og vi - lysets barn.

Lysets rike
En kan med Einsteins relativitetsteori og litt populærvitenskapelig interesse for teologi og fysikk både bli oppbygd og fascinert. Og glad. Det er altså mulig på denne måten å forklare det evige. Det usynlige. I alle fall komme overens med det sånn noenlunde logisk - i alle fall nok til å få ro i sjela av det.

La oss tenke oss at meterstaven ikke var en meterstav, men et helt rike. Det beveget seg med lysets hastighet. For innbyggerne av dette riket merket man ikke hastigheten. Tiden er relativ sier Einstein, så for dem stod hele riket stille - akkurat som det gjør på jorda, selv om jorda roterer med noen-og-førti-tusen km per døgn. Dette "meterstav-riket" er dermed uendelig langt i utstrekning og tiden har stoppet.

Det er kanskje dette som er lysets rike?
Jeg vet ikke om dette er kjetterske tanker eller ikke, men en finner i alle fall noen momenter igjen ikke bare hos Einstein, men også Bibelen.

De alle fleste ser for seg himmelen som noe som engang skal komme. En fremtidig størrelse, et sted eller noe lignende, som en gang skal bli opprettet der alle kristne som har søkt frelse gjennom Jesu forsoning, skal få sitt eget rom - og der en i en evighet skal være sammen med Gud. Det siste stemmer. En skal være sammen med Gud og Jesus og alle en er glad i og så videre. Men det er derimot litt vanskelig å finne Bibelsk dekning for at dette stedet, himmelen, er et sted som først blir realitet der og da. Om noen år - liksom.

Jesus taler om at Guds rike allerede eksisterer. Noe man som etterfølger allerede har del i. Johannes på Patmos så inn i Guds Rike og den stadig pågående gudstjenestefeiringen som foregikk og foregår der. Andre f.eks. Jesaja og Jeremia opplevde noe av det samme - de så inn i Guds Rike med Gud på tronen, Lammet, serafer osv. Riket ser derfor ut til å ha vært der hele tiden. Noe som har vært der fra evighet av - og kommer til å være der i evighet.

Men samtidig er Guds rike eller himmelriket (brukt om hverandre) noe som en dag skal komme, noe en skal vente på og lengte etter. Så hva er så sammenhengen?
Likheten mellom Paradis og himmelen er ganske påfallende. Det snakkes om hagen, om livets tre, om at alt er godt. På samme måte som Gud var i Edens hage, skal han også være tilstede i den Himmelske hagen. Men når syndefallet kom, ble all forbindelse mellom jorden og himmelen brutt. Der var ikke lenger noen likhet mellom Edens Hage og Himmelen. Og for x antall tusen år var der heller ingen forbindelse mellom Guds Rike og Jorda - annet enn sporadiske profeter, dommere, konger og andre Gudsmenn.

De eneste forskjellene mellom det fremtidige paradis og det opprinnelige, er at slangen ikke kommer til å være der. Ei heller kunnskapens tre. Sammenlign gjerne de første kapitlene i Bibelen med de siste. Det er derfor ingen mulighet for at f.eks. en ny Adam skal spise av treet - og sette hele mølla igang på nytt. Både synden (les: slangen) og muligheten til å synde (les: kunnskapens tre) kommer ikke til å være der.

Men så kom Jesus. Og med han så ble kontakten mellom Guds Rike og Jorda opprettet igjen. Når han stod fram var begrunnelsen for hans forkynnelse og virke: "Vend om, for Riket er nær. Ikke bare som en forestående begivenhet da han skal komme igjen. Men det er nær. I egen person. For der Jesus er, der er Guds Rike.

Himmelriket er altså noe som engang skal komme - men også noe som er her. Det er her allerede nå - men ennå ikke helt. Og mens vi venter på at himmelriket skal komme får vi toe våre hender og glede oss over at Himmelriket allerede er akkurat her. Akkurat nå. Og prøve å oppdage det der vi kan.

Den typiske oppfattelsen som man blir oppfostret med fra søndagsskoleårene er at Himmelen et sted vi som kristne skal komme til etter vi dør. Himmelen står stille, mens jorda er i bevegelse. Dette synet finnes det Bibelsk dekning for. For eksempel i fortellingen om den rike mannen. Det skal bli vanskeligere for han å komme inn i Guds Rike enn andre, sier Jesus. Dette er altså en mulighet; Himmelen står stille, mens jorda er i bevegelse.

Den andre tanken, som sikkert er like gammel, men som fikk en særlig oppsving i forkynnelse på begynnelsen av 90-tallet er at Guds Rike er noe som skal komme til oss. At jorda står stille, mens Guds Rike altså er i bevegelse. Dette ble begrunnet med at Guds Rike slår inn i og med Jesu andre komme. Dette har støtte i f.eks. Fader Vår, der vi ber: "La ditt Rike komme". Denne tanken er derfor også bibelsk: Vi skal ikke til himmelen, men Guds Rike skal komme til oss.
Den tredje muligheten Bibelen åpner opp for, får man hvis man summerer de to første. Nemlig at himmelen er noe som beveger seg mot oss, samtidig som vi nærmer oss himmelen. Et yndet matteoppgave fra ungdomsskolen: "En bil starter i Trondheim og kjører mot Oslo i 70 km/t. Samtidig starter en annen bil på et punkt i Oslo og kjører mot Trondheim i 80 km/t. Mellom Oslo og Trondheim er det 54 mil. Når møtes de?". Etterhvert som en ble eldre, så begynte en å legge inn større vanskeligheter: Den ene bilen startet før den andre. Og kanskje ikke en gang farten ble oppgitt, bare akselerasjonen inntil et visst punkt. Når det kommer til "vår regneoppgave" vet vi ikke avstanden mellom de to. Vi vet ikke farten til hverken Himmelen og Jorda. Men Bibelen åpner opp for at det kanskje er sånn det skal skje. At de beveger seg mot hverandre. For eksempel i Efeserbrevet: "Gud skal en dag sammenføye himmel og Jord". Eller på engelsk: "Bring together".

Den fjerde muligheten som finnes er at Himmelen og Jorda allerede er sammenføyd, men at de to mer og mer flettes inn i hverandre, før til slutt det omdannes til Guds Rike. To lignelser støtter opp om dette. Jeg siterer: Så sa han: "Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det kan lignes med et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin, og som vokste opp og ble et tre, så fuglene under himmelen bygde rede i grenene." Og han fortsatte: "Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det kan lignes med en surdeig som en kvinne la inn i tre mål mel, så det hele var til slutt gjennomsyret." Guds rike er her allerede altså, som et sennepsfrø, som en liten klump med gjær - og som en gang i fremtiden vil ha gjennomsyret hele jorden - og den nye himmel og den nye jord er et faktum.

Uansett, og nå er jeg kommet til det punktet alle kommer til som skriver om himmelen, så må en bare vente og se. Stort mer vet en altså ikke. Når? Har ikke peiling. Hvordan? Vet ikke.

Det vi vet er at saker og ting skal bli bra. Alt som er negativt, hjerterått og vanskelig er borte. Ikke bare er det fravær av lidelse - den er erstattet med gode ting. Fine ting. Ting som er godt og gøy.

Gud er lys
Lys opptrer av og til som bølger og av og til som partikler. Av og til som begge deler. Noen ganger, for eksempel når lys farer gjennom et lufttomt rom, så følger lyset de samme lovene som det partikler med masse gjør. En kan for eksempel ikke sende lydbølger gjennom et vakuum f.eks. verdensrommet. Akkurat som det ikke kan bli bølger i et badekar uten vann.

Men når lys farer gjennom f.eks ei vindusrute har lyset plutselig en bølges vesen, og ser plutselig ikke ut til å ha noe masse i det hele tatt. Hadde lyset hatt masse ville det knust hele vindusruta. I det ene øyeblikket er lys bølger, i det andre partikler.

Dette er et av naturvitenskapens aller største mysterier. Naturlovene, slik de fungerer hos oss, klarer ikke å fange lysets egenskaper. Kan dette brukes til å si noe om Gud?

Akkurat som lys som ikke kan fanges, hverken med hendene eller formler, er det med Gud. Gud er større. Større enn vår fornuft. Større enn det som er av denne verden. En kan ikke sette Gud i bås. Gud sprenger alle båser. Den eneste båsen som ikke er for liten til Gud, er hans rike. Hans uendelige rike. Lysets rike. Det er derfor interessant at Gud nettopp fremstår som lys. Gud er lys, i ham finnes det ikke noe mørke.

Gud sier han er den første og den siste. Alfa og Omega. Dette kan han si helt ubeskyttet, uten å etterprøve det. Han vet det. For han er uendelig i begge ender. Han er fra evighet. Han er til evighet. Akkurat som meterstaven som farer gjennom luften i lysets hastighet.

Og akkurat som med Gud, så åpenbarer Jesus seg som Lys. Jesus - verdens lys (Joh 8) er prekenteksten på Kristi åpenbaringsdag. En skal ikke trekke det for langt, men en av de ting en kan se, er at Jesus "er bygd" av det samme stoffet som Gud - nemlig lys. En ser Jesu guddom klart. Det er den treenige Gud som er begynnelsen og enden.
Vi ser ofte for oss Jesus som snekkeren fra Nasaret. Et menneske. Og han var det. Men han er også mye mer. Samtidig som han er sant menneske er han sann Gud. Fra evighet - til evighet - som lyset - som Faderen.

Et eksempel: Når Jesus gikk på jorda, så måtte han velge hvor han skulle være. Enten måtte han være i Betlehem eller Jerusalem eller i båten eller på fjellet. Men etter at han dør og oppstår blir han opphøyet tilbake til Faderen og evigheten der han først kommer fra. Utenfor tid og rom.
Etter hans død, ser vi at Jesus plutselig er på stranda med disiplene (Joh 20), plutselig hos de to som spankulerer på vei til Emmaus (Luk 24) og plutselig i hagen foran Maria (Joh 20). Han beveger seg fritt i forhold til elementene. Like plutselig som han kommer, så er han vekk igjen. Dette gjorde han ikke tidligere. Han gjør også det han aldri ellers før gjorde, nemlig å gå gjennom den boltede døra og inn i det rommet der disiplene satt (Joh 21). Våre dimensjon er ikke lenger til hinder for han. Han er utenfor tid og rom.

Og slik er det i dag også. Han trenger ikke velge hvem han skal være hos. Om to mennesker skulle be til ham samtidig, og det skjer jo hele tida, så klarer han å være hos begge. Jesus har gått tilbake til evigheten. Han sprenger alle rammer. Han kan være på to Gudstjenester samtidig. Han kan være hos de som ikke er på Gudstjeneste. Han kan være hos de syke og de late samtidig med at han er på Gudstjenesten. Bare tenk på konsekvensene det ville fått for formiddagsmøtene på søndag om Jesus måtte velge en Gudstjeneste han skulle være på. Etter han ble opphøyet, så sprengte han alle grenser og alle tidssoner. Dette pleier en ofte å ta for gitt, men det er slettes ingen selvfølge. Jesus fyller alt i alle, til enhver tid.

Da Moses gjette småfeet for svigerfaren Jetro, hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Med ett fikk han se at busken stod i lys lue, men den brant ikke opp. Da tenkte Moses med seg selv: "Jeg vil bort og se dette underfulle synet, at tornebusken ikke brenner opp."

Men da Herren så at han kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: "Moses, Moses!" Og han svarte: "Ja, her er jeg." Da sa Gud: "Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord." Herren sa: "Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud." Da skjulte Moses ansiktet; for han våget ikke å se på Gud.
Så sa Herren: "Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt."

Men Moses sa til Gud: "Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?" "Ja," svarte han, "for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg. Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet."
Da sa Moses til Gud: "Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?"

Og her kommer poenget med dette bibelsitatet
Da sa Gud til Moses: "Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere."
Det samme poenget som jeg stresset tidligere i artikkelen med Gud som evighetens Herre, er å finne igjen i selve Gudsnavnet. Gud svarer Moses: Jahve (eller på norsk:) Jeg Er har sendt deg. Være, bli, hete, synes og kalles. Det er en grunn til at uselvstendige verb heter uselvstendige verb. De kan ikke stå alene. Jeg heter... Jeg synes... Det gir ingen mening.

Jeg har alltid irritert meg over det teite Gudsnavnet (Jahve/Jeg Er). Det går da ikke an å kalle seg selv for "Jeg er". Vet ikke Gud at et uselvstendig verb ikke kan stå alene? Det gir ingen mening, har jeg tenkt. Men egentlig har jeg kommet frem til at det er nettopp det det gjør. Dette Gudsnavnet er grådig oppbyggelig: Gud kan stå allene og fortsatt gi mening.

Mennesker sier lure ting som: "Jeg tenker, derfor er jeg". Eller "Jeg tviler, derfor er jeg". For Gud holder det å si: "Jeg Er". Punktum. Uten å begrunne det noe videre. Han står støtt allene. Dvs. De tre (Faderen, Sønnen og ånden) står støtt i sammen. I det perfekte fellesskap. Jeg er. I skapelsen. I forløsningen. I gjenkomsten. I evigheten.
Slik vi så at Jesus kaller seg lys akkurat som Faderen, er det også her med Jesus: Gud sier at Han Er, og Jesus sier at Han Er. En ting er alle disse Jeg-er-ditt-og-datt-ordene. Jeg er verdens lys, jordens salt, den gode hyrde og slike ting. Men han sier det rett ut også, og i en sammenheng som understreker denne artikkelens poeng på en tindrende måte: Jesus sier: "før Abraham var, er jeg" (Joh 8).

Og jeg har derfor lurt på om det kanskje ikke eksisterer hindringer når det gjelder tid eller rom for Gud. Eller kanskje tid og rom ikke eksisterer i det hele tatt. Kanskje er en dag tusen år og motsatt, fordi tid rett og slett ikke gjelder. Kanskje Jesus er tilstede i 1988, 1998 og 2008 samtidig. Kanskje skapelsen, døden på korset og hans gjenkomst skjer samtidig for Gud (se illustrasjonen på foregående sider)? Eller i alle fall at han er tilstede på alle punktene i historien til enhver tid.
Når jeg ber for noe som har skjedd, så er han der det skjedde, idet jeg ber. Og når jeg ber for noe som skal skje så er han der allerede. Det er i alle fall en tanke som trøster.

Uansett er det slik at når vi kommer til himmelen, og skal leve under de samme forhold som Gud allerede har, så forklarer sisteverset på Amazing grace en del: "When we've been there ten thousand years bright shining as the sun, there's no less day to sing Gods praise than when we've first begun". Kanskje fordi en eventuell klokke ville stoppe?

Lysets barn
Lys er usynlig. En tenker til daglig at lys er noe man kan se, og mørket noe man ikke kan se. Men det er feil. En kan ikke se lys, selv om en kan se i lyset. Lys er usynlig helt til det treffer en partikkel eller noe annet som det reflekteres, brytes eller absorberes av. En kan se lyset, eller resultatet av lyset, når det treffer regndråper og danner en regnbue. Eller når det lyser opp en vegg eller når sola lyser opp månen. Men lys i seg selv er usynlig.

C.S. Lewis sier: "I belive in Christianity, as I belive that the sun has risen not only because I see it, but because by it i see everything else."

Mange snakker om at de aldri er så nærme Gud som når de tar seg en lang tur alene på fjellet, i skogen eller i båten. En ser storheten i skaperverket, og dermed storheten i Gud. Plantekjennere ser Gud i en krokus om våren, en medisinstudent i menneskekroppens anatomi og en speider i flammene fra bålet. Gud har satt sitt fingeravtrykk på alt han skapte og latt sitt lys lyse over det. Dermed er det mulig å se Gud gjennom hans skaperverk.
Alt vi tror på er usynlig. Gud er usynlig. Jesus er usynlig. ånden er usynlig. Guds rike er usynlig. Det er derfor vi tror mer enn vi vet, og håper mer enn vi tror. Av og til treffer det usynlige lyset noe, og en kan se det. I en helbredelse for eksempel. Eller en forsoning mellom to mennesker. Men nå om dagen er det smått med slikt. Men når det skjer er det selvfølgelig oppbyggelig. Men tiden vi lever i minner mye om hvordan det var på Sakarjas tid: "I de dager kom det sjelden ord fra Herren, av tegn og under var det få."
Men det er også mulig å se Gud på en annen måte som kristne. Med troens øyne:

Det står om Moses (hebr 11) at "det var som om han så Den usynlige, derfor holdt han ut". Vi for vår del blir bedt om å holde blikket festet på han som er troens opphavsmann og fullender. Det er mulig "å se" Gud. Eller rettere: fokusere på Gud, så man til slutt ser han.

Negerslavene i Amerika sang "Where you there when they crusified my Lord?" Selvfølgelig var ingen av dem der. Men de arbeidet, fokuserte, arbeidet, ba og sang - og med hele seg levde seg så inn i det, at de kunne bekreftende svare. "Ja, vi var der når de rulla vekk steinen og når han stod opp".

I Norge i dag så er det særlig Edin Løvås som har vært talsmann for dette med å se Gud. Han har vært en foregangsmann når det kommer til bl.a. Jesusmeditasjon. Der hele poenget er å leve seg så inn i en Bibeltekst, at en til slutt med hånda på hjertet kan si å har vært der. Sett Jesus, den usynlige med troens øyne.
Som Kristne lever man sitt liv i Kristus. Men Kristus er også i oss. Slik er det også med Guds rike:
Guds rike er ikke bare en fremtidig størrelse, men det er som sennepsfrøet som allerede er plantet i oss eller surdeigen som allerede er her. Vi har allerede del i Guds rike. Og Guds rike er i Oss.

"Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere"(Luk 17). Den siste delen av verset: "For Guds rike er iblant dere", kan like gjerne oversettes "For Guds rike er i dere". Akkurat som Jesus er i Oss, og vi i Han, er det med Guds rike.

En sier at lys ikke veier noen ting. Det stod lenger oppe i artikkelen bl.a. Det er nesten sant. Lys i stillstand veier ikke noe, mens lys i bevegelse har en bitte-bitte liten masse. Nesten ingen ting. Det er så lite at en ikke merker noe fra eller til i praksis. Det er for eksempel ikke tyngre å holde seg oppreist om dagen enn om natten. Men hvis du med en kjempekraftig lykt lyser kjempesterkt på en kjempelett ting, så vil den flytte seg. Slik er det også i kristenlivet.
I velsignelsen så ber vi om at Guds åsyn må lyse over oss. Velsignelse fra Gud, er jo i det store og det hele en usynlig, ikke merkbar ting. En kan stort sett ikke sette fingeren på velsignelsen og si at i dag har jeg fått mye velsignelse, mens i går fikk jeg lite.

Men over et helt liv i Jesu Lys - som lysets barn, så merker en at Lyset har masse. At det har kraft i seg til å flytte på ting. Bevege meg. Og forandre meg.

Det er det som er så uendelig bra med å leve i lyset. En har fått et ankerfeste som holder. Og da mener jeg Holder med stor H. Ikke bare for det neste livet, men også for dette. En har fått en forbindelse med skaperen av Jorda. Han som har satt alle ting i gang. Han som var før alle ting. Han som er etter alle ting. Han som har en plan med alt. Han som lever utenfor tid og utenfor rom. Denne kjempen av en lyskaster, har nå helt uforklarlig, nesten uten at en merker det, kommet til jorda, dratt opp igjen, født meg på ny, gitt meg et nytt liv, omgir meg på alle sider, omgir deg på alle sider, flyttet inn i deg, er så nær som det går an å være, ikke bare med kjærlighet, nåde, fred, og alt dette diffuse, men med seg selv, og med seg så har han tatt en klump surdeig! Sitt Rike.

Vet du hvorfor gleden er i meg?
I mange år har jeg grublet over spørsmålet hvorfor jeg egentlig er kristen?" Jeg vet, og har så lenge jeg kan huske, visst at jeg var det. Men hva er det egentlig som gjør at jeg har valgt å følge Jesus.
Jeg har prøvd å gå gjennom alt jeg har opplevd av vitnemøter, bønnesvar og opplevelser av Gud. Jeg har også prøvd å skaffe meg en oversikt over hva jeg har vært igjennom av ytre påvirkning fra foreldre, venner og menighet.

Jeg har enda ikke kommet opp med ett enkelt svar. Men jeg har funnet ut at det er mer hensiktsmessig, for meg, å snu hele problemstillingen på hodet. Spørsmålet er ikke: "Hvorfor er jeg kristen?" Men: "Hvorfor er jeg glad?"
Denne artikkelen har forsøkt å svare på dette spørsmålet. Svaret finner du i overskriftene underveis. Jeg er glad fordi Gud er lys, gjort meg til lysets barn og ved Jesus - verdens lys - satt meg inn i lysets rike. Og dette riket har jeg allerede del i. Er en del av. Tilhører. Kjenner. Ser. Vet du hvorfor gleden er i meg - for jeg har Jesus Kristus. Han er min - derfor. Han har konsentrert så mye lys på meg med "sitt forstørrelsesglass" at jeg er blitt satt i brann.

Av natur er jeg om morgenen gretten. Og når jeg kjenner etter, er jeg melankolsk. Og når jeg sitter og øser meg opp sammen med andre revolusjonshissige mennesker - blir jeg destruktiv. Det vil jeg nok alltid være. Men når jeg får summet meg et lite grann, drukket den første kaffen, i beste fall åpnet bibelen og bedt en bønn, før jeg rusher ut i livet, sier jeg til meg selv:
"Halleluja, du er et lysets barn. Du kan i dag vandre i Guds lys. Under beskyttelse av Gud. I hans evige og alltid gode plan. Du trenger ikke bekymre deg. Smil. Du kan bety noe for andre. Du kan få tilgivelse om du tramper over. Du vet hvor du kommer fra, hvor de som er døde går hen. For hvert håp som dør her nede, får du et håp i himmelen mer. En dag skal alle få sin rett. Det å være kristen er en god ting. Flere burde tro på dette, for dette har forandret ditt liv."

Men så står det også i Bibelen.
Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys, over dem som bor i skyggelandet stråler lyset frem. Han lar dem juble og gjør gleden stor.
Rangér:

© 1997-2011 Kommunion as
Jay.no og Kristen.no er varemerker for Kommunion as
Alle artikkel og bilder er gjengitt med tillatelse fra de respektive opphavsmenn. Gjengivelse tillatt kun etter forespørsel. For mer informasjon om copyright, se "om oss ".
Alle Bibeltekster er © copyright Det norske Bibelselskap 1978/85/2005 med mindre annet er oppgitt.
Redaktør: Susanne Bjorvand Ansvarlig redaktør: Anders Torvill Bjorvand
Webutvikling: Kommunion as

Powered by Cornerstone